Emilie Dybwad Johnson (1825 – 1898)
– en ildsjel

Blant de 6 døtrene til Jacob Erasmus og Christiane, var Emilie Helgine Sophie, også kalt «Milla».  Hun ble født i 1825.

Det var på landstedet «Dybwadløkken» at den unge stipendiat Gisle Johnson ble innført i familien ved bokhandler Jacob Dybwad, som han var blitt kjent med under studiene i Tyskland.  Under oppholdet der hadde han fått lese en del brev som Emilie hadde sendt sin bror.  Brevene gjorde inntrykk på ham, og så hadde han bedt om at han en gang måtte få treffe henne.  Og det fikk han.  De ble forlovet i Uranienborgskogen, like ved Dybwadløkken, og høsten 1849 ble de gift.

Det må ha vært en underlig opplevelse for den unge alvorsmann Gisle å komme opp i de lystelige selskaper på Dybwadløkken og like underlig må det ha vært for Milla å komme inn i Gisles teologimiljø.  Mye tyder på at de to i høy grad må ha påvirket hverandre.  Vi får gang på gang høre at Gisle «ler så han ryster», både på Dybwadløkken og senere i ekteparets hjem på Breidablikk.  Men vi får også høre at Milla blir sterkt grepet av den kristendom presten Lammers og Gisle representerte.  Ja, en av hennes sønner mener moren kanskje ble en enda dypere og mer helhjertet kristen enn faren.

Emilie slutter å lese aviser, for helt å kunne konsentrere seg om Bibelen, som inspirerte henne til å leve et helt nytt liv.  Hun føler at hvert menneske hun møter, har en sjel som hun har ansvar for.  Og hun møtte mange mennesker – fra sitt eget, gamle miljø og i sitt hjem på Breidablikk, der det alltid var åpent hus, for biskoper, prester og studenter, men også for slusker og uteliggere, som hver morgen kom og ringte på for å få sin frokost og tilhørende andakt.
Men Emilie føler ikke bare ansvar for dem hun treffer i selskaper og ute på gaten.  Hun driver i høy grad oppsøkende virksomhet.  Stadig i sykebesøk, især i Akersbakken like ved, men også lenger borte.

Hun kunne omgåes hvem som helst.  Høy og lav.  Prins Oscar Bernadotte, som kom på besøk, fikk en klapp på skulderen da han gikk, med de varmeste ønsker for hans kristenliv.  I middagsselskapene hos prof. Caspari fikk hun jevnlig kammerherre Wahl til bords – en meget beleven herre som hun hadde stor glede av å snakke med.

En gang fikk hun høre om en kjent juridisk professor som lå meget syk.  Han nektet plent å ta imot prester eller andre religiøse mennesker.  Emilie ringte på kjøkkendøren, hushjelpen lukket opp og nektet henne å komme inn.  Men liten som hun var, smatt hun inn under armen på hushjelpen og rett inn til professoren.  Først reagerte han meget sterkt, men omsider fikk hun da lov til å sitte og prate.  Ja, hun fikk lov også til lese av Bibelen.  Siden kom hun der nesten daglig.  Professoren kunne slett ikke unnvære den lille ildsjelen.

Emilie var ikke sentimental.  Hun var en karakter og sterkere enn sin mann, Gisle.  De mistet 3 av sine barn.  Gisle var hver gang overveldet av sorg; Emilie felte ikke en tåre.  Hun trøstet sitt døende barn og ga det styrke til å møte døden.

Emilie led av en ondartet hjertekrampe.  Under et særlig kraftig angrep trodde både Emilie og familien at hun skulle dø.  Gisle og et par av barna satt gråtende ved hennes leie.  Emilie trøstet dem.   «Ikke gråt», sa hun, «det er ikke noe å gråte for».  Og så kom det: «Lov meg at dere – når jeg nå dør – ikke lar meg ligge her inne.  Bær meg ut i uthuset, og la meg ligge der.  Jeg vil så nødig sjenere dere».  Hun døde først mye senere – 74 år gammel.

(dette er et utsnitt skrevet av Lauritz Johnson i boken «Slekten Johnson»)